Legenes piller tok nesten knekken på meg

28. februar 2008 ba jeg om hjelp..... 28. april 2008 skulle jeg få hjelp
Dette var alt for lenge å vente
...Alt for lenge...

HJELPELØS I HELSEVESENET
Jeg var så frustrert over helsesystemet. 
Hvorfor følte jeg at legen ikke tok meg seriøst?
Hvorfor skulle jeg stå i en evig lang kø for å komme til startstreken for kampen ut av legenes pilletrille?
Var ikke jeg i en kritisk tilstand med behov for øyeblikkelig hjelp?
Og hvorfor i all verden fikk jeg skrevet ut piller av samme lege?



FULLSTENDIG ALENE ETTER EGET ØNSKE 
Jeg snakket ikke med noen om mitt dilemma. Det var best slik. Ingen forsto seg på noenting likevel og jeg var selvsagt den som visste best. Psykisk skjønte ingen noe av og pillebruk var hvertfall tabu!
På basis av dette hadde jeg over lengre tid fått "skjøvet" de fleste vekk fra meg og slik jeg så på dem som overdreven nysgjerrigge på mitt privatliv. I tillegg til venner gjaldt dette like mye mamma, pappa, søsken og kjæresten.
Kjæresten&samboeren var på vei ut av både huset og livet mitt. Forholdet vårt hadde sakte men sikkert smuldret opp. Jeg var vel ikke til å skjønne seg på, men følte det også rimelig gjensidig. Min sykdom gjorde meg 100% selvsentrert og fullstendig blind for alt annet. 


PSYKISK USTABIL
Alle pillene, oftere mikset med et over moderat alkoholkonsum, styrte livet mitt som konge og dronning. Fra å være i god fysisk form, hadde jeg blitt forvandlet til en oppblåst og voksdukke uten sjarm og karisma. Frekke og freidig kommentarer skvatt til både damene i kassa, som ble konfrontert for mulig svindel av butikkens kunder med bæreposer, til konduktører som ville se månedskortet mitt. Jeg skjelte regelrett ut alle som sa meg imot. Jeg var kynisk uten å blunke, utspekulert og fullstendig blottet for empati.

Muligens forsto jeg ikke det faktum at begret var nådd. Min vurderingsevne var så sjokkerende dårlig at jeg ikke fatter hvordan jeg beholdt evnen til å ta vare på meg selv. Planen var selvsagt å vise en uknekkelig stolthet, noe som ble min største tabbe.



JEG VIL FLY!! TIL HIMMELEN!
Uvitenhet, ensomhet, og følelsen av å være en av samfunnets tapere, fikk meg til å flippe ut fullstendig.
Ute var jeg tøff i trynet, innenfor husets fire vegger gråt jeg.
Denne ventetiden gjorde meg sykere og sykere.  

Uten å minnes, hadde jeg fått nok en resept på 50stk vival, av legen.
Jeg hadde hentet de på apoteket og satt hjemme og drakk.

Jeg drakk til jeg var nokså full og brøt plutselig bare helt sammen.

Deretter åpnet jeg den nykjøpte boksen.
Jeg knasket og skyldte ned tabletter som det var drops.
Så la jeg meg ned, klar for å fly avgårde til himmelen.

 
Et eller annet merkverdig skjedde og jeg snakket plutselig til meg selv.  
-Fy faen for en taper du er, din jævla egoist!
-Tar du livet av deg er du fullstendig blottet for medmenneskelige følelser. Tenk på mamma?n din for faen!!
Før alt bleknet, fikk jeg røsket tak i mobilen og ringt bæbu bæbu.

 

Jeg vil kutte ut ALT!
Jeg vil legges inn NÅ!
Jeg orker ikke mer!
Nå er det nok og jeg er nødt til å kutte ut all form for beroligende medisin.
Jeg vil ikke mer av dette livet.
Enten må jeg få hjelp, ellers kommer jeg til å gjøre noe drastisk
Nå har jeg til og med begynt å drikke øl i stedet for å ta Flunipan.
Ikke skulle jeg ha flere resepter,
Om jeg ba på mine knær ville han nok øyeblikkelig legge meg inn.
Jeg var så skråsikker på positivt resultat
For første gang på evigheter, følte jeg et snev av glede i hjertet!

                                                                                             

Denne dagen, 28. februar 2008. hadde jeg sett frem til. Ny legetime i Lillestrøm!! Jeg så for meg at alt skulle gå på skinner.
Legen skulle få vite alt! Flunnisene, glattcella og at jeg hadde kutta ut. Han skulle også få vite at jeg drakk en del øl. Sistnevnte tenkte kunne være en ekstra god grunn for fortgang i mitt ønske.

Jeg la alle korta på bordet og fortalte han hvordan jeg følte det, om de illegale tablettene, politiet, familie & venners uvitenhet og ba han om øyeblikkelig hjelp. NÅ umiddelbart.
Ingen hindringer for meg, uansett hva slags tilbud.

Responsen på min lange tale var alt annet enn oppløftende. Det kom ikke en jævla lyd!! Ekstra ille var det, så forventningsfull jeg hadde vært. Indern så faen ikke på meg en gang og bare skrev på journalen.
Jeg begynte å tenke. Om indern vil legge meg inn eller sende meg bort til noe SoriaMoria-greier, var det faktisk samme faen for meg. Det viktigste var bare å få hjelp fra dette pillehelvete.
-Så svar meg da for helvete!
Jeg sa det ikke, men jeg tenkte det. Såpass hadde respekt jeg for inderen.

Printeren begynte å bråke og den spydde ut noen ark.
Jeg fikk et ark og ble bedt om å lese det:

Legen skriver faktisk en henvisning! MEN.... hvorfor måtte pasienten falle på knærne og omtrent kysse legens føtter for dette?? Etter å ha lest i gjennom, var jeg spent men ikke overbevist.
Det var flere opplysninger som ikke stemte. Og skrivefeil som en 5-åring...? Nei ærlig talt...!
Av frykt for å ikke få hjelp, turte jeg ikke å protestere på noe. Det viktigste for meg var følelsen av å bli tatt seriøst på den måten at jeg i hvertfall fikk en henvisning.


Jeg skal til å gå og drar frem lommeboka.
Indern sender meg et spørrende blikk som får meg til å føle usikker.
Så sier han
-Hva vil du ha i dag da? 
Jeg blir lettere sjokkert av utsagnet? Visste godt hva han mente og hadde faktisk trodd dette ikke kom til å skje etter min lange preken.
Ærlighet varer lengst.
MEN en lege på nærmere 50 år burde vite at sånne utsagn til meg som han VET GODT er pilleknasker og DESPERAT på å få plass på rehab, er det samme som å spørre en liten unge om han gjerne vil ha lørdagsgodt i dag.

Jeg nølte litt, så på han. Så svarte jeg.
"Du kan skrive ut 50 diazepam 5mg,
30 Zopiclon 7,5mg
og 5 ampuller vitamin B12
pga mye øldrikking.
De setter jeg selv intramuskulært.

Så gir han meg nok en resept.
Følelsene mine var blandet.
Noe sa at legen ville være snill.
Noe annet sa at han ikke skjønte at jeg var så langt nede.

Skjønte han ikke hvor enkelt det var for meg å knaske hele boksen på ett minutt?
Han skrev "ikke sucidal tanker nå" på henvisningen.
Det hadde ALDRI jeg bekreftet og han spurte aldri om det.
Men hadde jeg svart på det, ville det nok ikke stått skrevet på den måten.

Februar2008
Ballen fortsetter å rulle ETTER MITT ØNSKE... Men...Jeg vil heller FLY!!
og jeg får stadig utskrevet nye tabletter. I tillegg begynner jeg å drikke endel.
Har flyttet fra Lillestrøm til Drammen. Likevel bytter jeg ikke ut inderen med en annen lege da jeg er REDD FOR Å MISTE RESEPTENE selvfølgelig...Virkningen av utskrevende tabletter er minimal, men etter forrige episode drar jeg ikke flere ganger på Plata. Da drikker heller øl hver dag..Skulle ønske jeg var en fugl!!


For en gangs skyld har jeg satt meg på den lokale puben en februarkveld. 
Avslappet med VG, to legedrops under tunga og en Cola.
Tankene flyr alle veier...Mitt møte med lovens lange arm sitter friskt i minne.
Tenk å arrestere ?uskyldige meg". ! Det går ikke opp for meg.  

Boten betalte jeg med en gang, så ingen merket det.
Man vet aldri tenkte jeg. Så mye nysgjerrige mennesker det finns.
Jeg tenkte på den gjengen som alltid forskanser seg på puben.
De elsker å grafse i andres privatliv, for deretter å informere de faste "super-intellektuelle" folka,
Glattcelle liksom. Enkelte her burde vært satt inn for å svindle til seg trygdepenger.

To andre av de er alenemødre. Likevel legger de ungene til å sove hjemme,
før de går på puben og drikker til morgengry.
Deretter knuller de stort sett en ny mann hver kveld...Smakløst.
Disse to drikker hvitvin og har visstnok glemt definisjonen av innestemme.
Med hver sin slags notisbok er det ingen tvil om at praten dreier seg om.
Alt mulig annet enn politikk og samfunn.

Hun ene informerer om hvor viktig det er å få med
navn, størrelsen, hvor erfaren, fantasi og terningkast.
Hun andre avbryter som viktigheten hennes er av bedre kvalitet. Det er tydelig at navn og telefon holder i hennes portfolie. Hun holder en lang preken om både hennes gode hukommelse og sexapetitten fra genene.




Hodet mitt hyler warning-warning smertevarsel! Jeg vil seriøst ikke høre mer.
Fulle og nypulte kvinnfolk i flokk må være værre enn å ligge på et avstengt rom i en avrusningsklinikk.



-
På den andre siden er det som forventet full diskusjon om NAV. Hadde gutta fått vite om mitt lille besøk på Grønland, hadde det sikkert vært interessant i toppen fem minutter.  
Når diskusjonen dabber av, tar nok en av dem over ordet og legger ut om sitt nye triks hos NAV.

Høylytt som en kråke tenker han vel ikke over den ærlig skattebetaleren med spissede ører i nærheten.
En annen skriker navnet til kråka om sin egen utbetaling. Kråka repeterer sikkert alle triks og forklarer hver minste detalj. 
Kråka har vel aldri har lært seg å holde kjeft, men ved neste utbetaling bør han vel ha gjort det.




Plutselig ser jeg meg selv som en av hønene på puben.
50 år og på uføretrygd.¨
Sjefshøna !
hvor ingen ord går utenom meg
og er den som avgjør hva som skal og ikke skal går videre til hønene.
Nei GUD!! Snakk om et mareritt!
Da vil jeg heller dø!
Ikke har jeg tatt flunniser på en stund,
nesten tom for legens drops og nylig arrestert,  
Huff det går meg på nervene.
Jeg er nødt til å ta meg sammen og kutte ut alt!!
ABSOLUTT ALT!!

Det var desember 07, snart jul og jeg hadde igjen bestemt meg for å handle tabletter.  
2000 kroner hadde jeg i cash, var ikke helt edru, men likevel nervøs.
Det var ganske sent på kvelden, snøvær og ikke så mange mennesker ute.
Så der sto jeg, sammen alle disse slitne knebøy-freakerne. Herregud?



Jeg snakket litt med ei annen dame som også ventet på at julenissen fra pilleland skulle dukke opp.

Med ett kommer det en småskummel fyr med øyne store som tinntalerkener. Han var ikledd mørk grønn lue, army-bukser, mørk jakke og boots. Litt lenger unna sto det en mindre fyr som så ut til å være kompisen hans.
Selv om han ikke så spesielt snakkbar ut, spurte jeg likevel kjapt om han hadde noe.
Han svarer kort, konsist og en smule overbevisende og peker bort mot den vesle fyren.
Før han har pekt ferdig er jeg på vei mot kompisen hans. MEN innen jeg har tatt to skritt gjør army-buksa helomvending og smetter forbi meg og bort til kompisen sin.
Da jeg kommer bort til dem sekunder etter, går de begge ned trappa til T-banen på jernbanetorget og gir tegn på at jeg skal følge etter.

De fortsetter over i gangen som leder mellom østgående til vestgående tog med meg en meter bak.
Plutselig snakker han til meg igjen og spør hvor mange jeg skal ha. Jeg spør hvor mange han har og han ber meg om penger. Jeg svarer at de får han når han drar opp varene.

De fortsetter å gå mot trappa til solstudioet, på andre siden av hennes &mauritz.
Så stopper de begge, med meg to meter bak.
I neste sekund tar han minste fyren de første skrittene opp trappa. Hjertet mitt banker så høyt at det lager ekko i gangen.
Fyren med armybuksa snur seg igjen og ber meg igjen finne frem penger.  Jeg rører meg ikke og han snur seg mot trappa igjen.
Jeg forsøker å ytre med desperat stemme om de jævla tablettene mens jeg går enda nærmere mot han.
Han snur seg mot meg igjen og gir meg et drepende blikk.
Før jeg får tatt en åndedrag treffer knyttneven hans meg midt i ansiktet. 
I neste sekund treffer den andre knyttneven i brystet mitt så jeg faller rett i betonggulvet.
"Du trur faen meg jeg lurer deg du"!skriker han samtidig som jeg får nok et slag i brystet.
Det svartner helt for meg da jeg kjenner et spark i magen.
Jeg våkner og ser lommeboka mi ligger et par meter unna. Halvveis i svime forsøker jeg å komme meg opp, men smertene i brystet er så ubeskrivelige at jeg faller sammen igjen.

I ørska ser jeg to fruer passerer meg. Fort som et olja lyn. Så en tredje mann. Ingen hjelper meg opp.

Jeg vet ikke hvor lang tid jeg lå der, men klarte til slutt å komme meg på beina. Vekk fra jernbanetorget. Banka, forslått og ranet.


Den jula hadde jeg hvertfall ribbeinsbrist. Men jeg gikk ikke til legen. Ingen visste om det og jeg var livredd for hele sitasjonen.

I august 2007 hadde jeg vært hjemme i Norge i ca 4. måneder.
Jeg flyttet jeg fra mamma&pappa og til Lillestrøm hvor jeg skulle studere.
På denne tiden brukte jeg lite tabletter, ofte ingenting, men må innrømme at jeg nå og da handlet illegalt på plata ved Oslo s.
Ikke for å misbruke, men får ha i bakhånd. Jeg var overhode ikke frisk. Og det var typisk at "det" kom hvis jeg ikke hadde medisiner.

Skiftet da også fastlege, og jeg tar ikke fem øre for å fortelle at denne legen var indisk.
Legen snakket gebrokkent og til tider litt uforstående.
At han ikke skjønte seg på etiske rettningslinjer var det ingen tvil om. 
Legens stemme var til tider så høylytt, at alle på venterommet kunne døyve ventetiden med å lytte til hva pasienten ble fortalt gjennom veggene.

Ved mitt første besøk hos denne legen hadde jeg ingen journal med.
Men uten hemninger skrev legen ut 50stk Diazepam (Vival) og 30stk Zopiclone. 

Jeg ante ikke om noen automatikk i å bringe med seg gamle journaler ved sitt første møte med en ny lege. Men etter en lang preken, forsto jeg det. Jeg hadde tross alt en nokså feit bunke med legers bedømmelser. Riktignok kunne jeg ikke tenke meg at denne legen var så veldig interessert i å lese min journal.

Etter denne episoden tok jeg kontakt med min tidligere fastlege som skulle oversende journalen min over til den nye legen.
Det neste møte med inderen, medførte samme resultat. En konsultasjon på rundt 5 minutter og ny respept. Journalen var kommet, men som jeg antok, den var ikke akkurat go-natt-lesing. Snarere tvert om. Hadde han lest den, burde det vel ringt en bjelle..? Nei kjøss meg i RÆVA!!!
Den faste nevnte dosen på 50 pluss 30 vedvarte utover høsten.
Jeg var der ofte. Såpass ofte at jeg irriterte meg legens forsinkelser over sine indiske kompiser som pent sneik seg inn, da de visstnok kjente legen personlig.

Men han gav meg det jeg ville ha og da var jeg fornøyd.
Likevel var ikke henvisning til kognitiv terapi eller annen ?pillefri? oppfølgning, noe legen la på bordet.

Fra høsten07 ble det en hei-dundrandes opptrapping og resulterte hyppigere illegal handel av tabletter som rivortil, rohypnol og dolkontin.

Vil takke alle som har lest historien min så langt. Og at du har forstått at den må leses baklengs!
Det har hjulpet meg mye å komme over fortiden, selv om halve historien min ikke engang er skrevet. Det er snart to år siden jeg sluttet og det krever enormt mye energi og psyke kun for å skrive ett innlegg. Grunnen til det er så enkel som at det fortrengte og vonde må rippes opp i for å kunne bli publisert.




Ting var ikke så ille lenger og jeg brukte nesten ikke tabletter. Godt!! 
Det værste var at INGEN forsto meg og hva som var galt med meg.

Mitt møte med NAV var som å bli satt igjen alene midt i urstamme, der ingen forstår hva du sier, men har klare regler.
De som vil ha hjelp hos NAV bør på forhånd vite om regelverket, hvordan få hjelp, prosedyrene og ikke minst hva man ikke bør si eller gjøre.

Fikk en attest på min almenntilstand av fastlegen og møtte opp på servicetorget på kommunehuset.
Dette var det nye NAV!
Her fikk jeg ingen spesiell informasjon for utenom å fylle ut søknadspapirer i haugetall. Det var søknader med kopi av alskens attester, sykemeldinger etc. i egne bunker til sosialetaten, trygdeetaten og arbeidsformidlingen.

Kort tid senere startet utbetaling såkalte rehabiliteringspenger fra trygdeetaten uten videre stress.
Dette vedvarte i et par måneder før jeg en dag mottok et brev fra sosialetaten. De skrev de hadde avslått min søknad blant annet om bostøtte. Bostøtte? Dette forsto jeg ingenting av. Det var flere sider med copy&paste og vedtekter.

Enda mer blond følte jeg meg av brevet som kom en eller annen dag senere fra aeat.  
De hadde innvilget min søknad om yrkesrettet attføring, noe jeg heller ikke hadde søkt.
Jeg måtte klø meg i hue over hvor dum jeg var som ikke skjønte fellesskapet til NAV og deres tre etater.
Ordet yrke var greit, men ATTFØRING hørtes ut som jeg var helt på tuppa.!!
Det jeg ikke skjønte da, var at jeg ikke skulle ha fylt ut noe skjema til aetat, da min helsetilstand var kategori rehabiliteringspenger og kunne vare i ett år minst.
Det var ei dame på servicetorget som ba meg om dette for et par måneder siden og enten visste hun tydeligvis ikke bedre, eller så anså hun meg ikke som noe særlig syk. I grunn var det vel riktig. Etter lang tid forsto jeg begrepet yrkesrettet attføring. At man ikke lenger kan eller bør gjøre det man driver med, men få økonomisk støtte til omskolering!
I et brev ble jeg innkalt til et møte hos aetat uten agenda, men med en streng beskjed om at sykemelding var eneste gyldig fravær.



Jeg var spent, uviten og selvfølgelig tidlig ute til dette møte. Nervøs kom jeg inn på kontoret til en ung konsulent. En kar fra sørlandet virket stresset, uorganisert og nyutdannet.
Da jeg satt meg ned sa han ingenting, men søkte febrilskt på pc'en som det var noe som manglet. Jeg følte jeg kanskje burde si noe mens han knota, og begynte smått å fortelle litt om grunnen til at jeg var her og forsøkte til slutt å bygge opp min påbegynte setning til en spørrende slutt.
Forbausende nok virket det ikke som noe av det jeg hadde sagt var videre relevant. I det han viste øyekontakt fra pc'en sin, var eneste spørsmålet om mitt ønskede tilltak!
Jeg forsto ikke hva han mente og ble taus. Kort etter stilte han ett påfølgende spørsmål, like lite entusiastisk.
Har du ikke tenkt på hva du vil velge som tiltak opptil de neste to årene, spurte han.
-Jeg tenkte,
fy faen hva er dette for en fyr!
Hva er det han snakker om!
Skulle jeg ha forberedt meg på mine ambisjoner for de to påfølgende år, så burde det vel i så fall ha stått på agendaen til innkallelsen.
Det eneste som glapp ut av meg var det studiet jeg allerede gikk i utlandet og hvor mye lyst jeg hadde til å fullføre det. Jeg hadde ingen andre alternativer i hodet og angret som en hund på at jeg ikke hadde lest på nav.no om slike møter. Foruten å tenke og å gi en sjanse til forstå statens regelverk, var det ikke nødvendig å åpne snakketøyet mer, da sørlendingen sto for resten av samtalen.
Han ramset opp en hel del ting som han hadde det skrevet på dodøra;
-14dag
-meldekort
-forskjell på attføringspenger og stønad
-stipender
-lånekassen
-skatt
-skolebøker
-stønad
-reisestønad
-sats
-tidligere årsinntekter. 
blablablabla
Han sa mye på kort tid, men jeg fikk hvertfall med meg at det var en fast utbetaling på 4000 hver 14.dag.
Laveste sats, som straff fordi jeg hadde studert i utlandet uten inntekt i Norge de to siste årene.
Faktisk mindre enn rehabiliteringspenger fra trygdeetaten! Sinnsykt!!

Da fikk jeg en aha opplevelse.
Jeg hadde en heftig bekreftelse fra fastlegen min og et spekter av medisinering.
HVIS jeg på dette tidspunktet heller ville satt meg på bakbeina for å få rehabiliteringspenger i ett år og deretter uføretrygd, var valget ingen andres enn mitt eget.
Jeg tror ikke Rehabiliteringspenger i ett år gir en automatisk glede og helbredelse.
Min konklusjon er vel heller at du tar hyppigere besøk på puben og får nye venner som allerede er uføre (med muligens god margin)
og så gjerne hjelper de til med å spre de kunnskaper de kan best med statens smutthull.
Kort sagt å trekke andre ned i den søla di er i selv 

Ingen spurte hvorfor jeg egentlig gjorde sånn jeg gjorde, bare et par gloser i en ukritisk tone. Helt uvisst var drømmen om at noen tålmodig, nevnte at kanskje jeg burde rådføre meg med en profesjonell eller noe.
Om noen bare knuste den steinfasaden jeg bygget opp og fortalte meg forståelsen. Selvsagt var dette noe min nye fastlege burde anbefalt.
Selv om man kan være bitter i ettertid, er det ikke riktig å generalisere folk..
Jeg lukket faktisk ørene ganske godt igjen og unngikk å snakke om de svakeste punkter. Men UANSETT kom all den skinnsyke masingen om hvor kjapt jeg skulle bli ferdig med studiiene, for å ikke glemme alle spørsmålene om hvor langt i hælene, lånekassa lå etter meg.  Det gjorde meg steintøff mot fasaden. Jeg ville selvfølgelig ikke være en kylling uten bein.
Tenke seg til å hoppe av studiene, Nei, her var det snakk om ære og stolthet!
Det var bare å glemme den menneskelige forståelse for ting. Var ikke engang vits å tenke tanken!! 
Om jeg viste en tilfredsstillende holding til valg, trodde selvsagt alle at alt var greit!
Snikende dukket det opp en ny byrde, nemlig å bli stempelet.
Hadde jeg hatt en synlig folkesykdom, ville jeg sikkert folk sendt tiste blikk med bedrøvende hundeøyne.
Men å være psykisk syk, er nok mer en uvitenhet, før man selv er der.
Enkelte forbinder kanskje psykisk med lobotomering. Noen som en skremselspropaganda. "Disse" som ikke kunne te seg som skikkelig folk og måtte settes bort, da de var til skam for familien.
Frem til 60-70tallet var dette praksis og i tillegg ble blandt annet hjernene m.mer, eksperimentert med de sykeste metoder.  Med andre ord, milevis unna menneskeverd.  "Disse" var stemplet gale og stengt inne. Tipper fåtall egentlig visste hva som egentlig skjedde bak murene. Antar ingen heller ville vite av det heller, bortsett fra de stakars familiene som tvang seg selv eller ble tvunget til å sette bort en av sine kjære. Skulle gitt en pris til den som opphørte denne ekstremt basale kulturen, for folk å redde sitt eget skinn innenfor verdighetens grenser og folkesnakk. 
Uviten om professorer man idag bør spytte på grava til, som i god tro, og ikke minst, uten anatomiske kunnskaper, utførte sinnsyke eksperimenter på uskyldige mennesker.
Ye,, hadde jeg vært født 50 år tidligere, hadde det vært store muligheter at jeg hadde endt mine dager i en bunnløs anatomisk forskning bak tykke murer.
 




Tror mye av fortiden henger igjen idag. Enkelte som sier ordet psykisk,  bruker en nedsettende tone. Med usikkerhet, redsel og grøssende stemme, uten noen form for sympati.
Neste gang du sier det ordet, tenk over at det er kanskje en som hører deg veldig godt. Uansett hvor selvsikker du er, så kanskje du krenker en annen person, som plutselig har vansker for å veie ord.

Etter å ha overvunnet mine ekstremt paranoide tanker, ringte det en bjelle nettop om denne merkelige holdningen som KUN  er negativt fremstilt,  om det var et samtaletema. En så utrolig typisk uttalelse fra brødhuer uten daglige mål og meninger. Uten å skjære alle under en kam, mener jeg noen av de som ikke har er så opptatt av samfunnsspørsmål, politikk og i det hele tatt den virkelige verden. Man finner de over alt. Av egne erfaringer kan jeg nevne Baker Nordby, på bussen, for ikke å glemme noen av de uten mobilvett.

De med liten eller ingen kunnskap om 'psykisk helse', hysjer ordet 'psykisk' til et sted det skal skyves bort.
For å kunne forklare poenget på sin lille intellektuelle måte, da nettopp dette var nødvendig for å fullføre den spennende historien som likevel ingen hørte på, er standarduttrykket gjerne "Noe psykisk no'".
Har faktisk aldri lest det uttykket i noen av Norges aviser. Ikke engang i Se&Hør.
Typisk utsagn fra de som prater så høyt at alle sender stygge blikk. Uten selv å ane det snev om sin ufattelig dårlige folkeskikk der  de sitter som kaklende høns rundt et cafebord i full offentlighet. 
De mener altså en beskrivelse av en sykdom, som de ikke vet en dritt om. Siden ingen snakker om det heller, har eller ikke de noen interesse av å sette seg inn i det. Og samtidig med en så lite empatisk snurpemunn, viser de med blikkende trøst å bære for å bli selvforskyldt syk!! Selvfølgelig, om historie var om en person de ikke liker, er det vel mer enn bare et nonverbalt blikk... Jeg ser dere og hører dere! ALLE GJØR DET!!. Kaklingen deres gjør at bekjente snur seg når de ser dere og går en annen vei. Hadde en av dere vært mora mi, ville vært så FLAU at jeg hadde sunket gjennom gulvet...

Noen mener at psykisk sykdom eller lidelse, er uhelbredelige. De mener selvsagt at alle går under en kam og siste stopp er lukket avdeling, livet ut.
Det hjelper ikke å tenne på alle plugga. Jeg kan ikke  forsvare dette. Det er bare synd at folk kan drite seg sånn ut.
Taushet er gull, og hvor dum har jeg tenkt å gjøre meg for uvitende.
Spørsmålene hadde vært;
hvordan syk er du a?
du ser ikke syk ut du da!
Folk uten kunnskaper, gjør smart i å ha vett til å klappe igjen brød-saksa. Mye bedre å skjule sin dumhet av dimensjoner for offentligheten.